Etter to ekstremt bra (og ekstremt varme) dager i Lilla, Central Australia, var det tirsdag 25. februar tid for å dra til Uluru!
Her er filmen fra hva vi gjorde før Uluru:
[gem_youtube video_id=»rQJI16MJ4Wo»]
Vi pakket sekken nok en gang, og satt oss på en ca. 6 timers busstur i retning Ayers Rock. Vi kom fram litt utpå ettermiddagen, og ettersom solen ikke stod på sitt sterkeste (bare 30+ grader, brrr), så dro vi på en enkel gåtur. Denne turen gikk til naturreservatet Kata Tjuta. Fjellformasjonen holder mye historie og har stor betydning for aboriginerne, altså urbefolkningen i Australia. Fordi Kata Tjuta er hellig for aboriginerne, er 90% av reservatet stengt av for turister.
Etter en times tid i varmen, dro vi tilbake til campen hvor etterlengtede dusjer fort ble okkupert av backpackere som hadde vært to døgn uten. Vi avsluttet dagen med vakker solnedgang over Uluru, og la oss for tredje og siste natt under stjernene.
Grytidlig neste morgen ble vi vekket med sang av guiden vår Justin, og etter en rask matbit dro vi med buss til Uluru, verdens største stein. I vakker soloppgang og deilig morgentemperstur, gikk vi langs fjellformasjonen. I likhet med Kata Tjuta, er også Uluru hellig i aboriginsk kultur.
Etter gåturen tok Justin oss med på en guidet tur, hvor han fortalte historien bak forskjellige deler av Uluru. Noe som er veldig spennende, er at mesteparten av aboriginernes historie er ukjent for ikke-aboriginere. For å lære hele historien, må man «fortjene» det, noe man ikke kan om man ikke vokser opp som aboriginer. Vi var uansett godt fornøyd med den lille delen av historien vi ble fortalt. Etter noen fine timer ved Uluru, dro vi tilbake til campen for å pakke ned tingene våre. Like etterpå sa vi et siste farvel til Ayers Rock, før vi satt oss på flyet til Brisbane.
Selvom varmen var utmattende til tider, og fluene svermet rundt oss dagen lang, hadde vi en helt fantastisk opplevelse i Central Australia. Vi fikk et godt innblikk i aboriginernes kultur, og fikk prøve ut både spydkast og dottmaleri. Vi fikk kjenne på hvordan det er å leve med minimal tilgjengelighet på det vi til vanlig kanskje tar for gitt. Takk for oss, Red Center!