Action og bistand var i forrige uke på deres andre linjetur. Reisen gikk til Moldova, som er det fattigste landet i Europa.
Turen ba på mange sterke inntrykk, som det for mange kan være vanskelig å sette ord på. Vi har intervjuet to av elevene på Action og bistand for å høre deres opplevelse av turen til Moldova.
I flere år har Grenland folkehøgskole arrangert en årlig reise til Moldova for Action og bistand, samt elever fra andre linjer med valgfaget «prosjekt Moldova». Turen til Moldova er en ren bistandstur. Her samarbeider vi tett med organsiasjonen Misjon uten Grenser, med prosjektet de har satt i gang for å hjelpe folket i Moldova ut av fattigdommen; nemlig «Prosjekt Moldova».
Vi har intervjuet to elever ved Action og bistand, og hørt hva de tenker rundt turen til Moldova, menneskene de møtte og hva de sitter igjen med.
Første intervju er med Mathilde Øvrebust, som er stipendiat for linja. Hun var også med til Moldova i fjor:
Hva var dine forventninger til turen?
I forkant av turen til Moldova kjente jeg på ulike forventninger. Jeg var spent og gledet meg til å få være med og arbeide, på samme tid som jeg gruet meg til hva som kom til å møte meg der nede. Med tanke på at jeg var med på Moldova-turen i fjor og, hadde jeg et håp om å få se igjen de menneskene som satt tydelige spor i meg, i fjor. Selv om Moldova er Europas fattigste land, visste jeg fra fjorårets tur at de som bor der har store og varme hjerter. Dette var noe jeg gledet meg til å få oppleve igjen.
Var det et spesielt møte som har satt sterke inntrykk hos deg?
Et av de møtene som gjorde særlig inntrykk på meg, var møtet med ei eldre dame på 89 år. Ho bodde alene i ei falleferdig høyblokk fra kommunisttida. Kvinnen viste med hele kroppen hvor inderlig glad ho var for å endelig få besøk. Hennes egen familie hadde slutta å besøke ho for lengst, og det eneste møtet ho fikk med folk i løpet av en dag, var når noen fra Misjon uten grenser kom innom ho med mat for dagen. Damen hadde i sine yngre dager vært skuespiller og sanger, og nesten før vi hadde kommet oss inn døra, begynte ho å underholde oss med diktlesing og sang. Hun var så glad for å få besøk at ho gråt da vi dro. Vi ga ho et par med ullsokker og da gråt ho ende mer. Dette møtet er noe jeg aldri kommer til å glemme. Denne damen lærte meg så utrolig mye, som jeg skal ta med meg videre i livet. Tenk å kunne glede noen så mye, bare ved å se dem. At kun et par ullsokker kan få noen til å gråte, sier litt om hvor lite de har fra før. Særlig i disse juletider er dette noe å tenke på. Kvinna takka oss for besøket og for det vi hadde gitt ho. Men den som egentlig skulle takke, var oss selv. Vi takka for at ho hadde åpnet hjemmet sitt for oss og delt av sin historie. Selv hvor lite ho hadde, delte ho varmen og kjærligheten sin med oss.
Hva har denne turen lært deg?
Denne turen har lært meg så utrolig mye og jeg har møtt mennesker som ikke fortjener å bli glemt. Livet i Moldova er hardt og brutalt, men det finnes håp og ildsjeler som brenner for å gjøre verden bedre. I Misjon uten grenser finner vi mange av dem. Det arbeidet de gjør, både materialistisk og ikke minst bare ved å se menneskene, som er vant med å ikke bli sett, er inspirerende og beundringsverdig. Selv hvor mørk og dyster en framtid kan se ut, er det akkurat disse menneskene som kan endre den.
Vi gjorde også et intervju med Tuva Syvderud. Dette er hennes første år på Grenland og hennes første reise til Moldova:
Hva var dine forventinger til reisen?
Jeg har aldri vært i, og hadde nesten aldri hørt om Moldova før jeg begynte her på Grenland, så jeg var veldig spent på hvordan det var der nede. Jeg syns det er veldig rart at det blir rettet så lite fokus mot et land som ligger så sentralt i Europa og som behøver så mye hjelp. Selvom jeg hadde ganske lite kunnskaper om Moldova som land, så har vi i Action og bistand samarbeidet tett med misjon uten grenser og her fikk vi vite litt mer om landets situasjon og hva vi hadde i vente når vi kom dit. Vi har også hjulpet Misjon uten grenser med innsamling av både klær og penger til moldoverne, så jeg så frem til å se hvordan dette kunne hjelpe dem i praksis.
Var det et møte som satt et ekstra sterkt inntrykk hos deg?
Den andre dagen vi var i Antonesti, en liten landsbygd i Moldova, var vi på besøk hos en familie jeg aldri vil glemme. I et lite murhus i en stor og tom hage ble vi møtt av en smilende bestemor og ei nydelig jente på 9 år. Koordinatoren vi hadde med oss fortalte oss at huset vi sto i ikke hadde vært der for kun noen få måneder siden, men at Misjon uten grenser hadde bygget det slik at familien skulle få ly for den kalde vinteren. Bestemoren fortalte oss at moren til den vesle jenta hadde forlatt henne da hun bare var ett år gammel, og siden hadde det vært hun som tok vare på henne. Jentungen hadde aldri kjent moren sin eller hatt noe forhold til henne, og kalte derfor bestemoren sin for «mamma». 9-åringen viste stolt frem tegninger og dikt hun hadde laget til bestemoren, der hun viste hvor høyt hun elsket henne og hvor mye hun satt pris på at bestemoren var der for henne. Det var veldig rørende å se hvor mye kjærlighet de viste og at selvom situasjonen de var i kanskje virket tragisk, så hadde de i hvertfall hverandre.
Har du tatt lærdom av turen?
Det viktigste jeg har lært fra denne turen er å verdsette det og de jeg har. Det er helt tilfeldig at jeg ble født her i velstående Norge, mens jenta vi besøkte ble født i fattige Moldova. Det er rett og slett urettferdig at noen kan være så heldige eller uheldige. Nå setter jeg mye mer pris på de små tingene i hverdagen, og tenker meg gjerne om to eller tre ganger før jeg klager på noe uviktig. Jeg ser virkelig opp til menneskene vi møtte i Moldova og måten de viser kjærlighet og takknemlighet på, det er noe som jeg vil bli bedre på selv.
Turen til Moldova var en emosjonell tur, som virkelig har satt inntrykk. Vi har sett urettferdighet, fattigdom og elendighet, men også så utrolig mye varme, omtanke og kjærlighet. Det er også godt å se hvor viktig hjelpen som Misjon uten grenser gjør er for menneskene i Moldova og hvor mye det faktisk hjelper.
Tusen takk for en fin og minnerik tur, som har satt dype spor i oss. Vi vil aldri glemme deg, Moldova!